tabubelagt

Nå har jeg ikke blogget på en liten stund og jeg irriterer meg over det.. Ikke det at jeg har så mange lesere, eller noen faste lesere i det hele tatt, men det er uansett tregt.!

Jeg kom inn i en tung periode, men er på vei ut av den nå igjen. Og det beste av alt, jeg beholder jobben min :) Er kjempefornøyd med det!! Jeg tror grunnen til at jeg kom inn i den tunge perioden er for at jobben min er veldig ensom og jeg trives absolutt ikke i eget selskap, da går kverna rundt i huet som bare det! Men om to uker så blir det gjort om på og jeg vil kunne være det sosiale vesenet jeg egentlig er :)

Jeg har lært at om man har depresjoner generelt som ikke kommer av negative hendelser o.l. vil det nesten garantert være tilbakevennende og man får tøffe perioder..

Det har ikke vært en av de tøffeste periodene, men det var nok til at jeg mista lysten på å gjøre noe i det hele tatt.

Men det var en ting jeg ble bitt av og det var jogging! Som jeg har nevnt tidligere er målet mitt å bli fengselsbetjent og i år er jeg for første gang 21 år og gammel nok til å søke! Som den trege sjelen jeg er kom jeg ikke igang med joggingen til opptaksprøvene før for to uker siden, men gjett hva?! Jeg har fått betennelse i begge knea! Så nå klarer jeg ikke å løpe en meter engang og det verker for det meste hele tiden. Skal ringe legen i morra og få høre om dem kan få gjort noe fort som faen. Jeg har ikke tid til å vente med å jogge eller å bli sjukemeldt! Om jeg ikke klarer opptaksprøvene til fengselet må jeg vente et helt år til neste gang!

I alt dette kom den pessimistiske meg frem: 

- Jeg har jo ingen fast kontrakt med jobben, blir jeg sjukemeldt får jeg ingen penger!

- Tenk om jeg ikke får jogget på lenge, da kan jeg bare drite i å søke på skolen.

- Alt går til helvete!

Men som den positive pessimisten jeg er har jeg bestemt meg for at dette ordner seg!

Ta vare på deg selv!

- Tabu

Nå er det på vei tilbake i små doser. Små, men skremmende.

Jeg har en sykdom, det har jeg gjort klart i det forrige innleggene mine. Det at jeg har blitt "erklært frisk" fra den betyr firsåvidt ingenting. Man kan være frisk i perioder, men den vil alltids komme snikende tilbake, noen ganger ofte, noen ganger sjelden.

I dag satt jeg hos sjefen min og fortalte om depresjonen min. For jeg tror nemlig jeg halvveis sa opp jobben min i går. Jobben min er for det meste ganske ensom, og det har jeg begynt å merke. Har lenge tenkt; "jeg prøver litt til" , "det er sikkert bare en dårlig periode, det går snart over", men i helga sa det stopp.

Om onsdagen hadde jeg mitt andre migreneanfall på veldig kort tid, da ble jeg så dårlig at jeg lå rett ut i to dager og kastet opp og hadde feber, og det eneste jeg klarte å tenke hele veien var - jeg skal på jobb til mandag. Jeg har sovet dårlig siden og dårligere skal jeg bare sove.. I helga ble jeg enig med meg selv at jeg snart skulle ringe sjefen og spørre om hvor lang oppsigelsestid jeg har, egentlig mest for at jeg ikke visste hvordan jeg skulle starte samtalen. Jeg vet godt hvor lang oppsigelsestid jeg har.

Jeg sov minimalt natt til mandag og orket ikke ringe når jeg våknet, for da skulle jeg på jobb om bare en time, - jeg jobber bare ettermiddag, så sov til langt utpå dagen, men allikevel ikke mange timene. Da mandagen var over og jeg kom hjem rundt halv tolv tiden på kvelden, fikk jeg heller ikke sove. Det vil si at jeg var utmattet og max deprimert samtidig som jeg gruet meg veldig til å ta den telefonen i går, men jeg måtte det for min egen del.

"Ehm, har jeg skrevet noen kontrakt med dere? For jeg lurer på hvor lang oppsigelsestid jeg egentlig har" var det jeg klarte å få frem. Da jeg skulle si noe mer begynte jeg bare å gråte. Jeg ba han til og med ringe meg tilbake om en kort stund så jeg fikk samlet meg, men gråt like sårt så fort jeg begynte å snakke med han 10 minutter senere. Så i dag har jeg vært på møte med sjefen min og fortalte at jeg slet med depresjoner. Jeg fikk han egentlig til å tro at det har skjedd noe i privatlivet og, for jeg sa jeg ikke ville prate om hva som har skjedd, men kunne godt forklare hva problemet var. Jeg synes det var flaut å gråte ovenfor han når det ikke hadde skjedd noe å gråte for.

Uansett så var han såpass positiv til at jeg var så ærlig at han var villig til å hjelpe meg på alle måter han kan, enten slik at jeg vil fortsette selv, eller gjøre det så bra som mulig fram til jeg slutter og kanskje kutte ned på oppsigelsestiden om han får det til. Det gjorde meg så glad! Jeg vil på en måte fortsette i jobben, men det går ikke akkurat nå.

Men du må ikke la denne dårlige perioden knekke deg! La han til. Akkurat det har jeg tenkt mye på.

For en annen ting jeg har hatt litt problemer med i det siste som jeg ikke fortalte han og som han heller ikke har noe med er tankene rundt selvskading. I skiftet april/mai kunne jeg "juble" over at jeg ikke har skadet meg selv på noe vis på et år! Og det er jeg veldig stolt over. For i det siste har jeg kjent trangen til det igjen.

Noen ganger så tenker jeg "lurer på hvordan det ville vært nå".. Jeg føler så trang til å gjøre det "bare en gang til" til tider. Jeg har lyst til å føle fysisk smerte, ikke bare psykisk tristhet og vemmelse når jeg tenker tilbake på alt som gav meg starten på dette helvetet. For alt har ikke kommet helt av seg selv, til tross for at det har vært bare jeg som har gjort meg selv fysisk vondt hele veien.

Det har vært en avhengighet fra første stund, det er en avhengighet fortsatt, men jeg klarer å motstå. Noen ganger kan jeg gå lang tid uten å tenke på det, andre ganger så er det nesten så jeg gir etter. Egentlig burde jeg bare plukke opp telefonen å ringe psykiateren min og be om en time, men jeg gjør det ikke. Jeg burde også begynne på antidepressiva igjen, men det er ikke mer enn 5 mnd siden jeg sluttet. Jeg må få alt ut, men det hjelper meg ikke å prate. Jeg kan prate dritten ut av dett jeg sliter med, men det hjelper ikke, det er der fortsatt.

Selv om jeg har bedt om hjelp før er det aldri lett å be om hjelp på nytt.

Jeg skal prøve å ta vare på meg selv, så må dere gjøre det samme.

- Tabu

Jeg kommer snart til å legge ut et innlegg hvor jeg skriver hvordan jeg ble syk og hvordan jeg har kommet meg til et friskere liv.. Om jeg legger det ut i morgen eller om noen dager får vi se.. Akkurat nå vil jeg skrive et innlegg om depresjon, min "diagnose" og hva det vil si.

Jeg har skjønt at det var depresjon jeg slet med allerede i 8 års alderen.. Jeg var ofte lei meg uten grunn, ville ikke finne på ting med vennene mine, følte meg dum og ubrukelig. På den tiden tenkte jeg på meg selv som bare dum.. Kan ikke påstå at en 8 åring vil forstå hva depresjon innebærer eller hva det i det hele tatt er..

Jeg holdt det for meg selv frem til ungdomsskolen hvor jeg smått begynte å få hjelp som ikke hjalp.. Da det begynte å gå dårlig på videregående skole og jeg var negativt til absolutt alt begynte venner å reagere og hjalp meg å komme i kontakt med en psykolog. Han hjalp til en viss grad, men jeg fant fort ut at prating ikke hjalp meg.. Ikke var jeg flink til å prate om følelser og problemer heller.. Jeg hadde allerede pratet med veldig gode venner, så jeg hadde liksom pratet ut det som var. Det å sitte å prate om akkurat det samme til en ny person ga ingen nye resultater.

Da han plutselig ikke hadde tid til meg lenger (gratis psykolog, hadde "mer alvorlige" saker enn meg å håndtere) gikk alt til helvete og jeg måtte på en måte begynne på nytt.. Da tok min kjære og beste tante tak i problemne, ringte til privat lege og fikk meg til time så fort som overhodet mulig. Der sendte hun meg videre til en voksen, godt erfaren psykiater som hun trodde ville hjelpe.. Og det gjorde det!!

Hun hadde ofte tid til meg, når som helst og gjerne ofte om jeg ville.. Hun visste hva hun skulle spørre om og hva hun ikke skulle spørre om..

Det vi fant ut var dette: 

Jeg har en familiehistorie med psykiske problemer,  så kanskje jeg ville fått depresjon uansett, men ikke så tidlig uten at det hadde skjedd noe spesielt i livet mitt.. Jeg var den yngste pasienten hun hadde hatt.. Det at jeg hadde pratet så mye om problemene mine uten at det hjalp så ville hun prøve antidepressiva om jeg ville selv.. Jeg fikk også diagnosen moderat depresjon.

Med en gang følte jeg meg litt nedslått, det hørtes ikke alvorlig ut i det hele tatt og jeg var redd jeg kanskje overvurderte mine egne problemer.. Det var helt til hun forklarte at hun ikke likte disse "diagnosene" og at de blir beskrevet på denne måten:

Depresjon: langvarig nedstemthet og tiltaksløshet er de vanligste symptomene alle typer depresjon.Vanlig depresjon er ikke en av de alvorligste, men alvorlige nok og det vil som regel holde å gå til samtaler med psykolog.

Moderat depresjon: her vil det ikke lenger være nok med samtaler, men mest sannsynlig vil man måtte gå på antidepressiva eller gå til psykoterapi. Det er også større sjans for at det er tilbakevennende.

Alvorlig depresjon: da er det i de fleste tilfeller snakk om innleggelse.

Jeg vil bare si helt klart og tydelig at det var dette jeg fikk forklart helt kort, så det er ingen fullstendig korrekt term og mange har nok hørt andre forklaringer og ord på det samme.!

Iallefall, etter dette begynte jeg sagte, men sikkert på anti-depressiva og det fungerte for meg. Grunnen til at jeg vet det er så enkel; jeg var såpass skeptisk at jeg var veldig redd jeg skulle innbille meg at jeg ble bedre uten at jeg ble det. Men etter en stund tenkte jeg over at den vanlige tankegangen min var forandret, jeg ble ikke lenger bråsint ut fra ingenting og jeg var ikke like "grumsete" i hodet. Det var lettere å tenke og huske ting, lettere å være glad i livet og lettere å gå ut av døra.

Per i dag har jeg en pause fra anti-depressivaen for å se om depresjonen min er tilbakevenende.. Foreløpig går det supert, det kan hende det vil vare og det kan hende det sniker seg tilbake.. Jeg har fortsatt mine dager jeg kan være lei meg uten grunn, men det varer ikke like lenge og det er ikke like endeløst.. Det er levbart, enn så lenge ihvertfall :)

Lo litt av den her, men nei nei nei.. Sånn fungerer det altså ikke!

Det at jeg forteller at anti.dep fungerte for meg vil jeg nødvendigvis ikke påstå at det vil fungere for alle, men jeg synes det er verdt å prøve.. Men jeg synes det er viktig å poengtere at man helst bør få medisinene av en psykiater og ikke en lege, med mindre legen følger veldig godt opp! Jeg har venninner som fikk anti.dep av legen sin og ble dårligere psykisk, ga blaffen og fikk selvmordstanker, en psykiater vil som oftest oppfatte dette fortere og oftere enn en vanlig lege! Det er en grunn til at det finnes mange forskjellige anti.dep medisiner der ute!

En annen ting som er viktig å tenke på er at du må ikke være redd for å si ifra til psykiateren/psykologen din at du vil ha en annen en om du ikke føler det går noen vei. Du går dit for din egen del, ikke for å glede den personen du går til.!

Noen som har positiv eller negativ med anti.dep eller psykolog/psykiater?

Ta vare på deg selv!

- Tabu

Jeg har bestemt meg for enkelte ting jeg ikke kommer til å skrive om eller vise bilder av på min blogg. Grunnen til at jeg skriver ikke isteden for aldri er at jeg kan feile. En dag kan jeg plutselig glemme meg bort og bomme litt, da er det fryktelig kjedelig at jeg har lovet å aldri gjøre det..

Men forhåpentligvis...

Jeg kommer ikke til å skrive hva jeg brukte når jeg skadet meg selv, hvordan jeg gjorde det og hva som påførte størst arr og mest smerte. Selv husker jeg en gang jeg leste et intervju med en selvskader. Hun forklarte ganske detaljert hva hun hadde brukt både før og etter hun hadde skadet seg selv.. Det første jeg tenkte da var "DET har jeg ikke prøvd før.. Kanskje det gjør mer vondt? Kanskje jeg vil få styggere arr av det, gjøre meg selv styggere?" Så prøvde jeg da, og guuud hvor vondt det var, men akk så godt. Det var det beste jeg hadde kjent samtidig som det påførte uendelig med smerter.. 

Jeg skylder absolutt ikke på den personen som ble intervjuet, jeg valgte det helt selv uten tvang! Det var ingen andres feil enn min egen, det er jeg veldig klar over og det vil jeg også gjøre veldig klart for dere. Men det var triggende og spennende, det vil jeg helst ikke at mine innlegg skal være :) 

Jeg kommer heller ikke til å vise bilder av arrene mine eller "late som jeg skjærer meg" bilder.. Dem fins det nok av på nettet fra før og jeg vil ikke promotere selvskading.. Det er så altfor mange som romantiserer det å skade seg selv, som om oppmerksomheten fra selvskading er fantastisk. Det er den ikke! 

En annen grunn er at jeg selv har tenkt at "jeg har ikke like mange, store og stygge arr som hun på det bildet der" og deretter følt meg mislykket som selvskader.. Jeg burde ikke bli tatt på alvor, jeg klarer jo ikke engang å skade meg selv skikkelig..

Dette er en utrolig dum tanke og en forferdelig følelse.. Den fikk meg til å ville skade meg enda mer.. Uansett hvor mye du skader deg selv vil det alltid være minst én person der ute som har større arr enn deg, flere arr enn deg.. Sliter du med selvskading er det et alvorlig problem, uansett hvor mye eller lite du skader deg, uansett hvor lenge du har holdt på og uansett om du har mange, få, store eller små arr.. Det er ingenting som heter en frisk selvskader, så lenge du gjør det så har ikke du mer ubetydelige eller mindre problemer enn andre! Du er heller ikke mislykket!

Ta vare på deg selv!

- Tabu

Har ikke blogget en dritt siden jeg begynte (for tre dager siden?) fordi jeg fikk et helvetes migrene anfall onsdags kveld og har ligget rett ut og sovet siden. Nå er klokken 01.56, jeg er nyshavet, nydusjet og klar for å blogge siden jeg ikke får sove :)

Så, til overskrifen.!

Jeg har tenkt veldig mye  på det fram og tilbake. Min drøm i arbeidslivet er å bli fengselsbetjent. Det vil da omhandle mange mennesker med sine egne problemer og man blir på en måte hobbypsykolog.. Så fort jeg fikk diagnosen "moderat depressiv" tok jeg kontakt med fengselsskolen i Oslo og hørte med dem om dem vil "slippe inn" og ansette folk som evt. da går på antidepressiva.

De var ikke helt imot det, men sa klart ifra at det ikke var det idéelle.. Dette pga, man bli hobbypsykolog som jeg allerede har nevnt, man kan få hektiske dager hvor man ikke får tatt medisinen til riktig tid og de kjente fler som er helt mentalt friske fra alt som til tider kan slite litt med å høre på alt de innsatte har å si.

Så, fra den dag har jeg gjort intet annet enn å motbevise dem at mennesker på antidepressiva kan fungere like godt i et arbeidssliv som alle andre.. Men den tiden har jeg vært frisk fra selvskadingen og da, så man må på en måte være frisk fra alt annet.

Første jobben jeg hadde mens jeg gikk på antidepressiva var som barnehageassistent. Jeg begynte faktisk på medisinen mens jeg jobbet der og var da en del sykemeldt, både fulltid og 50 %. Den eneste jeg behøvde å overbevise om at jeg var god nok for jobben var eieren av barnehagen, altså en person som aldri så meg i aktiv jobb. Han var veldig skeptisk, men gav meg en sjanse. Det angret han aldri på.!

Jeg hadde mine dager mens jeg var aktivt sykemeldt at jeg dro hjem litt tidlig og kom litt sent, for det gikk rundt i huet på meg at jeg kanskje ikke var like god som de andre og at de kanskje ikke ville ha meg der fordi jeg var sykemeldt og gikk på "hurra-piller". Det var nok slitsomt den første perioden for de jeg jobbet med også, ikke bare for meg. Men de spørte meg innimellom om jeg kanskje kunne jobbet overtid selv om jeg var sykemeldt og da overbeviste jeg meg selv om at "de vil ha meg her!" 

En annen ting som var veldig viktig for meg å tenke var: "Hadde jeg vært farlig for disse barna hadde jeg aldri satt min fot i denne barnehagen. Jeg vet jeg kan gjøre en god jobb og vil gjøre det beste jeg kan hele veien". Alle de ansatte visste at jeg slet litt, de kom med tips, delte litt personlige problemer, - noe jeg satte unektelig stor pris på.! Da var det liksom ikke bare meg med litt problemer.

Barna viste også at de likte å ha meg der, ble glade når jeg kom på jobb, måtte ha hadekos før jeg kunne dra hjem. Etter jeg sluttet så ble de elleville når jeg kom på besøk etterpå :) "Oj, deg er det lenge siden jeg har sett. Hvorfor måtte du slutte?"

Denne jobben gav meg virkelig ny tro på meg selv og et stort håp. Jeg kan få til det jeg vil!

Etter jeg sluttet i barnehagen fikk jeg avskjedsgave av foreldre, gode ord, klemmer og kommentarer som "du vil bli savnet her" "ungene snakker om deg hjemme" "så dumt at du må slutte, det er skikkelig trist". Og dette fra mennesker som ikke hadde noen anelse om at jeg hadde en fortid som selvskader og at jeg gikk på antidepressiva. Hvis jeg var "farlig" og fryktelig syk så ville man tro at foreldre i en bitteliten barnehage som du snakker med hver dag ville lagt merke til det?

Neste jobb (som jeg fortsatt har) er som vekter i et stort firma. Her er det snakk om mye tillitt, man skal ikke stjele, være høflig selv om andre er nedverdigene mot deg og man skal faktisk ta andre i å stjele.. Det er ikke bare bare til tider.

På andre intervju ble jeg spurt: "bruker du noen form for medisiner?" Da tenkte jeg for meg selv; jeg får bare være ærlig. Dem har referansene mine og ser at jeg har jobbet med mennesker i flere år (har også vært støttekontakt uten problemer). Hvis det at jeg går på antidepressiva er et problem for dem, da er ikke jobben dems verdt noe for meg. Så det var det jeg svarte. Og utrolig nok svarte han at han selv hadde gått på det! 

Men når han spurte om hva jeg er mest stolt av ved meg selv, en stor bragd eller noe svarte jeg bare at jeg  var stolt av å ha stått i spansk muntlig på videregående. :p Og det er jeg jo! Selv om jeg er mer stolt av å ha overlevd denne forferdelige sykdommen og kommet meg ut av selvskadinga, så fantes det ingen vits i å fortelle om det.. Man trenger ikke dele ut hele livshistorien sin til en person man ikke har noe sosial omgang med.

Ikke glem ditt indre lys. DU vet hvem du er og hva du går god for. Det er det viktigste!

Mine tips er: 

Er man på jobbintervju og intervjueren IKKE spør om du går på medisiner o.l. så ikke fortell om det. Da blir det på en måte at du vil vise det frem.

De har heller ikke krav på å få vite det, så du trenger ikke svare når de spør om dette heller.

MEN, jeg føler ihvertfall da, at hvis intervjuet går bra, man har hatt gode jobber før og man vet dette kan hjelpe deg videre i arbeidslivet svar gjerne ærlig. (I mitt tilfelle får fengselsskolen nå se at jeg har hatt såpass seriøse jobber til tross for medisinbruken.)

Ellers på jobben så holder det at kun den personen som ansetter deg vet dette om det kommer frem i intervjuet. At andre skal vite det trengs ikke. 

Ellers i det personlige livet må man gjøre det som passer best for seg. Det tok mange mange år før mine foreldre fikk vite noe og se arrene mine. Besteforeldrene mine vet fortsatt ingenting og bare mine nærmeste venner og kjæresten vet alt.

Alt til sin tid! Man trenger ikke stresse med å få folk til å godkjenne seg på denne planen. La de bli kjent med den virkelige deg, og etterhvert når det faller seg naturlig inn så kan man lufte det litt. Har noen godtatt deg for den du er vil de garantert godta deg for den du har vært, den syke delen av deg.

Håper dette var til hjelp for noen.

Så lenge du er frisk i dag gjør det ingenting at du var (p)syk i fjor. Du er den du er på godt og vondt, du kan få til det du vil!!

Ta vare på deg selv!

-Tabu

Hva betyr egentlig ordet tabu?

For å oversette det direkte har jeg brukt www.wikipedia.no og der står det:

"Tabu er et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning, ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig, urørlig og forbudt. Den første bruken av ordet som lånord, det vil si på engelsk, var av James Cook i 1777.

Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, forbys den ofte, og gjøres kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner."

Så, selvskading er definnitivt ikke et lovbrudd eller noe kriminelt. Så "vi" tilhører rett og slett ordet skam.

Noe annet som har tilhørt det defineres som tabu er sex. Det har vært flaut, barna kom med storken og ingen gjorde det egentlig. Men så "oppdaget" man at det ikke var flaut lenger, siden det er faktisk slik vi kommer til verden.

Så hvis sex ikke lenger er tabu, hvorfor skal selvskading være så innmari tabu da? Det skal ikke være mer flaut at noen har psykiske problemer og føler en trang til å skade seg selv. Det er helt greit at vi ikke skal slenge det ut enhver anledning slik som "Hei, mitt navn er **** og jeg er selvskader". Det er ikke slik jeg mener.

Det jeg skal fram til er, hvorfor skal det være så flaut å be om hjelp? Hvorfor skal det være så flaut å opplyse om det og hjelpe andre? Og hvorfor skal det være en stor skam å gå i shorts om man har arr på bena?

Er det helt nye sår er jeg enig at det ikke er så lurt å vise de frem. Det kan være smittsomt til yngre jenter som kanskje sliter litt fra før. "Hmm, hvis jeg prøver sånn, kanskje jeg får hjelp da, for da er det synlig" og så er det gjort. Det er jo også et tegn på at man fortsatt er psyk og kanskje ikke tåler all glaningen og alle kommentarene og det vil bare knekke deg mer.

Har man grodde sår, altså arr, store eller små så er jeg helt for at man kan kle seg som man vil, enten det synes eller ikke. Det er litt sånn, hvis noen har gått ned mange mange kilo og har masse overflødig hud, skal ikke den personen få lov til å gå på badestranda i lik linje med alle andre, i enten shorts eller bikini? Skal ikke han/hun få være stolt over å ha blitt kvitt noen kilo og kanskje vise frem sine små skavanker som mange andre også har.? Så, hvis det er greit, hvorfor skal ikke en som har skadet seg selv få lov til å gjøre det samme? Gå rundt og være stolt over at de er kvitt sykdommen sin da og lever nå et godt liv?

Selv går jeg i shorts på sommeren slik at arrene synes, vennene mine bryr seg ikke om det. Ikke foreldrene mine heller. De vet at jeg ikke er farlig for andre, ikke ser jeg farlig ut heller. Mennesker er full av fordommer mot ting de ikke vet noen ting om. De er uvitende, derfor bør noe gjøres. Jeg er ikke farlig for samfunnet og jeg skader ingen andre ved å gå rundt som meg.

Noen andre som har fått mye dritt for å gå rundt lettkledd på sommeren?
Eller noen som har slengt dritt til en gammel selvskader?

Velkommen til min blogg!

Jeg er en jente på 21 år som er fra Østfold og bosatt i samme område. Jeg vet det står noe annet i profilen min, men har ikke lyst til å offentliggjøre nøyaktig hvor jeg bor.

Denne bloggen er ment for å få ut følelser, dette blir en slags terapi for meg selv. Jeg vil også synliggjøre depresjon, angst og selvskading som sykdommer, ikke som et rent rop på oppmerksomhet. Dette er en blogg der alle er velkomne! Jeg er ingen ekspert eller utdannet person innenfor psykisk helsevern av noe slag, jeg skriver kun itifra min egen erfaring.

Da kan jeg starte med å skrive litt om meg selv, da blir det lettere for andre :)

Jeg begynte så smått med selvskading i en alder av 8 år. På den tiden var det ikke noe spesielt alvorlig, men alvorlig nok. Hadde det blitt oppdaget på den tiden kunne jeg spart meg selv for 12 år med 90 % nedturer. Jeg er ikke bitter på noen, jeg skylder ikke på noen for min lidelse og jeg legger heller ingen skyld på mine foreldre for at de ikke oppdaget det. Jeg er en rakker på å skjule ting.

Selv forstod jeg ikke at jeg var syk før jeg var 17. Tenk det! Jeg trodde alle hadde det sånn, det var normalt at folk skjærte seg og gjorde seg selv vondt, jeg skjulte det bare fordi alle andre skjulte det. Det var et stort sjokk og en av de største nedturene i livet mitt da jeg fant ut at jeg var psykisk syk. Det var flaut, jeg var annerledes. Betydde dette at jeg måtte slutte og at jeg ble syntes synd på? Det var det verste. Det er fortsatt det verste - det å bli syntes synd på.

Selv om jeg i dag er erklært frisk i "normal tilstand" er det fortsatt en stor utfordring. Jeg har fortsatt dager der jeg har lyst til å bare sove og ikke gjøre noen ting. Er sint på alt og alle selv om jeg bare er sint på meg selv. Når det er sommer, skal jeg tørre å ha på meg kjole i grillselskapet til pappa, lurer på hva de andre i familien vil si om de ser alle arrene.

Samtidig kan jeg andre dager gå stolt rundt i shorts slik at alle arrene bare lyser ut, folk glaner, men jeg bryr meg ikke. Jeg er stolt over at jeg har blitt frisk fra denne fengslende sykdommen.

Livet er full av utfordringer, noen større enn andre, noen verre å takle for en.

Grunnen til at jeg har valgt å være anonym er fordi jeg vil ikke ha oppmerksomhet rundt meg som person, men oppmerksomhet rundt temaet. De nærmeste i familien og de nærmeste vennene mine vet om problemene mine og har for lengst godtatt meg for den jeg er. Jeg har ingen behov for å få godkjennelse av personer jeg ikke kjenner og jeg vil heller ikke slette noen kommentarer som kommer inn her, da får folk se at det er mye negativitet rundt dette, men forhåpentligvis noen solskinnshistorier. 

Som jeg allerede har sagt vil denne bloggen være som en slags terapi for meg selv, men alle er velkomne her til å dele sine historier, stille spørsmål, være kritiske og lære. Da jeg var yngre skulle jeg ønske jeg hadde noen å henvende meg til, men jeg var ikke god til å sette ord på følelser muntlig, men skriftlig. Jeg håper også at denne bloggen kan hjelpe noen i en vanskelig livsfase. De er en skam at dette er såpass tabubelagt når jeg vet det er så mange der ute som har vært og er igjennom det samme som meg. Noen har hatt og har større og mer alvorlige lidelser enn meg på papiret, men ingenting er for dumt, ingenting er for lite alvorlig, ingenting for useriøst.

La oss synliggjøre sykdommen!

Veien til et friskt liv kan være lang, men ikke umulig å gå!

Ta vare på deg selv.

*Tabu